15. Januar…
Catalyzator om en våt og (u)planlagt hendelse …
Dagens lille webbtekst var planlagt å handle om “verdighet” og “respekt” som en oppfølger til forrige innlegg som handlet om “savn” men det er ikke alltid at timingen er helt ajour… og hva er egentlig “verdighet” ? og “respekt” ? i den lille verdenen som Catalyzator lever i sitt daglige liv i ?
Da Catalyzator for en god del år siden begynte å få alvorlige problemer med å befinne seg i vertikal positur ble det forespurt diverse statlige og kommunale hjelpeordninger om såkallte hjelpemiddler til daglilivet og bevegelse og Catalyzator fikk noen slike levert på døra. Men til det daglige stell av seg selv fikk Catalyzator absolutt ingenting, null, niks, nada og ei heller noen form for smertelindrende hjelpemiddler hverken fra hjelpeinnstanser eller fastlege og dette kan vel bemerkes å være som følge av mangel på “respekt” og resulterte raskt i en påfølgende manglende “verdighet” for garasjeboeren . . .
Plutselig her en dag kunne det igjen høres bildur fra tunet på utsiden av garasjen og ved nærmere studie ut gjennom vindusglasset i garasjegangen, nedenfor snøgardinen som henger ned fra taket, kunne en helt/halvt klart se et motorisert fordon som hadde sloss seg gjennom nye og gamle snøfonner for å nå frem til garasjen i skogen, det var tid for å sette på kaffen 🙂
Den Gule Bergenseren sperret øynene opp i redselsfull erfaring om hva som nå antagelig kom til å skje . . . Det så nesten ut som om han kunne se et lys i enden av en tunell men med store forbehold, en av alle matmor’s mørke tuneller sto nå for fall og slike fall har en tendens til å være vonde for matmora i garasjen . . .
Garasjeboeren selv hadde egentlig bare diffuse planer om å forsøke å løse et gammelt problem og erfaringen de siste årene tilsa nok at det var blitt svært lite opptimisme igjen i forsøket på slike problemløsende gjøremål og det startet derfor pent og pyntelig med å sende den langveisfarende traffikkanten avgårde og inn på nærmeste passende sted for proviantering av litt vinterføde for garasjeboeren.
Den lille blå “ex-Nabo”-konfiskerte transportdoningen som Catalyzator disponerer på ubestemt tid har vist seg å faktisk romme det utrolige når bare Garasjeboeren sørger for å holde seg i ro uten å oppta passasjersetet i den og derfor heller sender den ut på tur alene med en fremmed lett forvirret tilfeldig utnevnt “vaktmester” og efter at “vaktmesteren” hadde fyllt opp drikkevannslageret for 2 måneder fremover med 5-liters vanndunker fra nærmeste Europris så kom turen til det berømte lyset i en av Catalyzator’s mangeårige mørke tuneller. Det er nemlig ikke så veldig lett å innrømme at en faktisk ikke har fått badet/dusjet eller vasket håret på flere år rett å slett fordi en mangler adekvat tilrettelegging og statlige og kommunale hjelpeinnstanser mener det er unødvendig . . . det var dette med “verdighet” og nå hadde “vaktmesteren” bestemt seg for å hjelpe Catalyzator med et viktig element i den sammenhengen . . .
Den Gule Bergenseren fulgte spent med, på trygg avstand bakenfor kaffekanna, på utviklingen i garasjen den kvelden . . .
“Vaktmesteren” jobbet jevnt å trutt, ingenting kunne stoppe han fra å fullføre projektet nå . . .
Selv om Catalyzator er relativt fritt uttalende både i tekst og foto her på sin egen lille hylle i cyberspace så er nok tørrtestingen av det nye badekaret i Catalyzator sin dusj det nærmeste leserene for se av denne seansen her på vloggen, Catalyzator’s tenkeboble er fyllt av godluktende spa-remedier hun mottok som gave en gang i høst da hun besøkte apoteket for å hente sitt meddosinpåfyll og de er i skrivende stund grundig testet og Catalyzator lukter kjempegodt 🙂
Som om ikke “vaktmesteren” hadde fått englevinger og glorie etter innsatsen allerede så ble han antagelig så forfjamset over at Catalyzator kunne ende opp som så utrolig godluktende etter en times plasking i badet at han vartet opp med vaffler til fredagsunderholdningen på tv den samme kvelden 🙂
Catalyzator føler seg nå som en dronning eller fyrstinne ! ! ! intet mindre iallfall, det er en mangeårig drøm som har gått i oppfyllelse og det gir en god følelse av “verdighet” 🙂
